På Island fra ca 900- 1200-tallet, fantes det ingen konge. Derfor ble Island styrt av småhøvdinger eller bønder med mye jord. Dette resulterte i at ætta ble satt i sentrum. Ættesagaene er sagn, eller fortellinger som utgir seg for å være sanne, om kjente høvdinger og personer på Island. Sagaene får oss til å tro at hendingene er sanne, med å henvise til virkelige personer og steder som vi kan spore tilbake til i Landnåmsboka.
Ættesagaene handler om ætta, om konflikter, utfordringer, kjærlighet og blodhevn mellom familiemedlemmer eller mellom ætter.
Ættesagaene hadde gått på folkemunne i flere hundre år, men på 1200-tallet ble de fleste ættesagaene skrevet ned, og vi kjenner til ca 45 av dem.
Ættesagaene har anonyme forfattere, så det er vanskelig å vite om sagaene er oppdikta eller sanne. Kjente ættesagaer er, Gunnlaug Ormstunges saga, Njåls saga og Gisle Surssons saga.
Ættesagaene er stilren litteratur. Sagaene begynner alltid med en presentasjon av personen og ætta. Så blir handlingen fortalt i kronologisk rekkefølgje av en utenforstående person.
||
Ættesagaer er en sjanger under den norrøne litteraturen. Dette er fortellinger om slekter og stormenn på Island. Ættesagaene ble til i en muntlig fortellertradisjon, og først nedskrevet på 1200 tallet. Hvem som har skapt dem, vet vi ikke. Forfatterne er anonyme. De islandske ættesagaene beskriver nybyggermiljøet på Island på 900 tallet. De oppsummerer det som er sagt om Islands mektige høvdinger og bønder, og om kamp og konflikter mellom dem. Til sammen er ca. 45 ættesagaer bevart. De mest kjente er Njåls saga, Egils saga, Gisle Surssons saga, Gunnlaug Ormstunges saga, Laksdølasaga og sagaen om Ramnkjell Frøysgode.
Vi har tre teorier om sagenes opprinnelse. Friprosateorien, bokprosateorien og en blanding av begge teoriene. Friprosateorien går ut på at forfatteren skrev ned den muntlige versjonen som allerede eksisterte. Bokprosateorien sier at forfatteren skrev ned sagaene ved selv å være kunstneren som diktet sagaen på grunnlag av historiske fakta.
Handlingen i Ættesagaene er lagt til dramatiske episoder som kamper eller drap, naturskildringer og dagligdagse hendelser blir sjelden beskrevet. Island hadde ikke konge, og storbønder regjerte over hvert sitt territorium. Historiene omhandlet som oftest feider mellom ætter eller enkeltpersoner, ferder til andre land, ære og prestisje, kjærlighet og hat, intriger og konflikter, kamp og strid og hevn og blodhevn. Slekt og familie er viktig innhold.
Hver ættesaga har en egen fortellerteknikk som går igjen fra saga til saga. Den begynner først med presentasjon av personer og motsetninger mellom dem, så oppstår det en konflikt så videre til klimaks som er hevn og tilslutt forsoning. Ættesagaene har en ytre synsvinkel hvor forfatteren står utenfor og forteller leseren det som skjer. Menneskene blir skildret utenifra, og tankereferat finnes ikke i sagaene. Leseren må selv tenke ut tankene og følelsene til personene i sagaene, gjennom blant annet hva de sier og utseende deres.
Sagaene gir oss et innblikk i hvordan folk levde og tenkte på den tiden selv om de ikke er helt troverdige. Vi lærer om verdiene deres og hva som ellers var viktig, som i hovedsak er venner og familie og beholde æren.
||
Ættesagaene
Ættesagaene er ein viktig del av norrøn prosa. Dei handlar om det islandske ættesamfunnet i perioden 900 – 1050 e.Kr, og denne perioden blir ofte kalla landnåmstida (3). I dag veit vi om 45 ættesagaer, og dei blei i hovudsak skrive ned på 1200-talet. Forfattarane er ukjende, men alle hadde som mål å ta vare på islandsk fortid, og å føre historia vidare. Det gjennomgåande temaet i ættesagaene er islandske høvdingar og bønder, og kampar og konfliktar mellom desse. Kamp om ære, eit godt rykte og den evige kampen mot skjebnen er viktige stikkord (1).
Språket i ein ættesaga er svært objektivt og presist. Forfattaren hadde som mål å bli trudd, og da måtte han ikkje overdramatisere eller overdrive. Det var heller ikkje plass for skildring av kjensler og stemningar, fordi dette eigentleg ikkje var særleg viktig for formidlinga av historia. Ein typisk sagaforfattar skriv ofte underdrivande, og han legg ikkje til meir enn det som heilt sikkert er sant (2). Dermed blir sagaene ei sikker kjelde til kunnskap om det islandske samfunnet.
Alle ættesagaene er bygde opp etter eit fast handlingsmønster, og er kronologisk fortalde. Fyrst skildrast og presenterast personane og motsetningar mellom dei. Personane blir presentert og vurdert på grunnlag av ytre kjenneteikn som seier noko om korleis personen er, og ut frå deira sosiale tilhøve. Gjennom desse skildringane kan ein finne fram til ulike personlegheitar (3). Det er også vanleg at personane blir kategorisert som ulike typar, til dømes som modige heltar, slue skurkar eller andre faste personlegheitar.
Konflikten i sagaen spring ut frå motsetningane mellom personane som er skildra. Det er gjerne motsetningar mellom to menn eller grupper som spissar seg til, og konflikten er eit faktum (3).
Høgdepunktet kjem når konflikten har gått så langt at ein eller fleire folk har blitt drepne. Det er gjerne ein helt eller ein annan viktig person på den eine sida.
Etter at drapet er skjedd må det hemnast. Hemnen består i at dei som har mista ein eller fleire personar, drep ein frå motstandaren (1).
Når begge sider i konflikten har fått teke livet av folk hos motstandaren, roar det seg. Det blir ei forsoning, fordi begge sider har mista nokre folk. Ein ættesaga endar altri godt, fordi når det til slutt kjem fram ei forsoning mellom partane er mange folk døde.
Det er vanleg med mykje scenisk framstilling og referat i ættesagaene. Når forfattaren vurderte noko som ekstra viktig, måtte det bli gjengjeve som direkte tale. Dette var ein norm som var viktig å følgje, fordi direkte tale og replikkar blei rekna som meir påliteleg enn attforteljing (2).
Ættesagaene har ein viktig funksjon som formidlar av islandsk historie. Gjennom sagaene har vi fått greie på mykje om samfunnet på denne tida, og korleis folk tenkte og handla.
Kjelder Litteratur:
Janssson, Kristoffersen m.fl, Lærebok i norsk: Tema Norsk språk og litteratur, 2007, side 77-79 (2) Internett: http://www.kloken.no/litteratur/tekst.asp?ID=1[[NORRØN LITTERATUR|]] (05.10.07) (3)
Ættesagaene handler om ætta, om konflikter, utfordringer, kjærlighet og blodhevn mellom familiemedlemmer eller mellom ætter.
Ættesagaene hadde gått på folkemunne i flere hundre år, men på 1200-tallet ble de fleste ættesagaene skrevet ned, og vi kjenner til ca 45 av dem.
Ættesagaene har anonyme forfattere, så det er vanskelig å vite om sagaene er oppdikta eller sanne. Kjente ættesagaer er, Gunnlaug Ormstunges saga, Njåls saga og Gisle Surssons saga.
Ættesagaene er stilren litteratur. Sagaene begynner alltid med en presentasjon av personen og ætta. Så blir handlingen fortalt i kronologisk rekkefølgje av en utenforstående person.
Vi har tre teorier om sagenes opprinnelse. Friprosateorien, bokprosateorien og en blanding av begge teoriene. Friprosateorien går ut på at forfatteren skrev ned den muntlige versjonen som allerede eksisterte. Bokprosateorien sier at forfatteren skrev ned sagaene ved selv å være kunstneren som diktet sagaen på grunnlag av historiske fakta.
Handlingen i Ættesagaene er lagt til dramatiske episoder som kamper eller drap, naturskildringer og dagligdagse hendelser blir sjelden beskrevet. Island hadde ikke konge, og storbønder regjerte over hvert sitt territorium. Historiene omhandlet som oftest feider mellom ætter eller enkeltpersoner, ferder til andre land, ære og prestisje, kjærlighet og hat, intriger og konflikter, kamp og strid og hevn og blodhevn. Slekt og familie er viktig innhold.
Hver ættesaga har en egen fortellerteknikk som går igjen fra saga til saga. Den begynner først med presentasjon av personer og motsetninger mellom dem, så oppstår det en konflikt så videre til klimaks som er hevn og tilslutt forsoning. Ættesagaene har en ytre synsvinkel hvor forfatteren står utenfor og forteller leseren det som skjer. Menneskene blir skildret utenifra, og tankereferat finnes ikke i sagaene. Leseren må selv tenke ut tankene og følelsene til personene i sagaene, gjennom blant annet hva de sier og utseende deres.
Sagaene gir oss et innblikk i hvordan folk levde og tenkte på den tiden selv om de ikke er helt troverdige. Vi lærer om verdiene deres og hva som ellers var viktig, som i hovedsak er venner og familie og beholde æren.
Ættesagaene
Ættesagaene er ein viktig del av norrøn prosa. Dei handlar om det islandske ættesamfunnet i perioden 900 – 1050 e.Kr, og denne perioden blir ofte kalla landnåmstida (3). I dag veit vi om 45 ættesagaer, og dei blei i hovudsak skrive ned på 1200-talet. Forfattarane er ukjende, men alle hadde som mål å ta vare på islandsk fortid, og å føre historia vidare. Det gjennomgåande temaet i ættesagaene er islandske høvdingar og bønder, og kampar og konfliktar mellom desse. Kamp om ære, eit godt rykte og den evige kampen mot skjebnen er viktige stikkord (1).Språket i ein ættesaga er svært objektivt og presist. Forfattaren hadde som mål å bli trudd, og da måtte han ikkje overdramatisere eller overdrive. Det var heller ikkje plass for skildring av kjensler og stemningar, fordi dette eigentleg ikkje var særleg viktig for formidlinga av historia. Ein typisk sagaforfattar skriv ofte underdrivande, og han legg ikkje til meir enn det som heilt sikkert er sant (2). Dermed blir sagaene ei sikker kjelde til kunnskap om det islandske samfunnet.
Alle ættesagaene er bygde opp etter eit fast handlingsmønster, og er kronologisk fortalde. Fyrst skildrast og presenterast personane og motsetningar mellom dei. Personane blir presentert og vurdert på grunnlag av ytre kjenneteikn som seier noko om korleis personen er, og ut frå deira sosiale tilhøve. Gjennom desse skildringane kan ein finne fram til ulike personlegheitar (3). Det er også vanleg at personane blir kategorisert som ulike typar, til dømes som modige heltar, slue skurkar eller andre faste personlegheitar.
Konflikten i sagaen spring ut frå motsetningane mellom personane som er skildra. Det er gjerne motsetningar mellom to menn eller grupper som spissar seg til, og konflikten er eit faktum (3).
Høgdepunktet kjem når konflikten har gått så langt at ein eller fleire folk har blitt drepne. Det er gjerne ein helt eller ein annan viktig person på den eine sida.
Etter at drapet er skjedd må det hemnast. Hemnen består i at dei som har mista ein eller fleire personar, drep ein frå motstandaren (1).
Når begge sider i konflikten har fått teke livet av folk hos motstandaren, roar det seg. Det blir ei forsoning, fordi begge sider har mista nokre folk. Ein ættesaga endar altri godt, fordi når det til slutt kjem fram ei forsoning mellom partane er mange folk døde.
Det er vanleg med mykje scenisk framstilling og referat i ættesagaene. Når forfattaren vurderte noko som ekstra viktig, måtte det bli gjengjeve som direkte tale. Dette var ein norm som var viktig å følgje, fordi direkte tale og replikkar blei rekna som meir påliteleg enn attforteljing (2).
Ættesagaene har ein viktig funksjon som formidlar av islandsk historie. Gjennom sagaene har vi fått greie på mykje om samfunnet på denne tida, og korleis folk tenkte og handla.
Kjelder
Litteratur:
Janssson, Kristoffersen m.fl, Lærebok i norsk: Tema Norsk språk og litteratur, 2007, side 77-79 (2)
Internett:
http://www.kloken.no/litteratur/tekst.asp?ID=1[[NORRØN LITTERATUR|]] (05.10.07) (3)
TILBAKE
HJEM