Mitt navn er Camilla Collett, og i disse dager er jeg meget henrykt. For jeg har akkurat gitt ut min første roman, Amtmannens døtre. Jeg har publisert både artikler, essayer og andre skrifter før, men jeg vil påstå at Amtmannens døtre er nytenkende, både i innhold og skriveform. For å unngå den tunge kritikken som jeg visste ville komme, valgte jeg å gi ut boken anonymt, og som de fleste andre skrifter trur leseren den er skrevet av en mann. Lite overraskende resulterte denne nyvinningen i mye blandet kritikk. Enkelte ble direkte sinte over at jeg kunne ta opp temaer som omhandlet kjærlighet og ekteskap, men det var også mange som satt pris på boken. Men det var for det meste kvinner som hadde denne oppfatningen. Jeg fikk også kritikk fordi enkelte mente at teksten var basert på virkelige personer, noe de fant krenkende. Min hensikt med denne boken var å skildre et realistisk bilde av kvinners nedverdigende plass i samfunnet, og om hvordan de blir tvunget inn i fornuftsekteskap med menn som aldri vil gjøre dem lykkelige. Selv har jeg ikke blitt offer for dette, men jeg har mang en gang i mine yngre dager sørget over kjærligheten og mannen jeg aldri fikk. Jeg har som de fleste kvinner fra barn av, blitt lært opp om kvinnens rolle i samfunnet. Mim mor Alette Thaulow, var en typisk ”kvinne”, hun var meget beskjeden og ydmyk, Og hun lærte sine barn at kvinnens mål i livet er å bli godt gift og forsørget. Selv giftet jeg meg med forfatteren og juristen Peter Jonas Collett i 1841. Ekteskapet var ikke arrangert, så naturligvis var min far Nicolai Wergeland meget skeptisk. Noe som kanskje er forståelig siden Peter var medlem av Johan Sebastian Wellhavens intelligensparti. Mitt forhold til min mann var meget åpent og ærlig, han ga meg mye tillit, og oppmuntret meg til å skrive. Selvfølgelig var sorgen stor da Peter etter 10års ekteskap plutselig døde. Jeg ble da sittende igjen med fire sønner og en økonomi det ikke var mye å skryte av. Det resulterte i at jeg med et tungt hjerte måtte sende mine sønner bort til familie. Selv reiser jeg nå rundt i Europa og prøver å livnære meg av skrivingen så best jeg kan.
Jeg har publisert både artikler, essayer og andre skrifter før, men jeg vil påstå at Amtmannens døtre er nytenkende, både i innhold og skriveform. For å unngå den tunge kritikken som jeg visste ville komme, valgte jeg å gi ut boken anonymt, og som de fleste andre skrifter trur leseren den er skrevet av en mann. Lite overraskende resulterte denne nyvinningen i mye blandet kritikk. Enkelte ble direkte sinte over at jeg kunne ta opp temaer som omhandlet kjærlighet og ekteskap, men det var også mange som satt pris på boken. Men det var for det meste kvinner som hadde denne oppfatningen.
Jeg fikk også kritikk fordi enkelte mente at teksten var basert på virkelige personer, noe de fant krenkende.
Min hensikt med denne boken var å skildre et realistisk bilde av kvinners nedverdigende plass i samfunnet, og om hvordan de blir tvunget inn i fornuftsekteskap med menn som aldri vil gjøre dem lykkelige.
Selv har jeg ikke blitt offer for dette, men jeg har mang en gang i mine yngre dager sørget over kjærligheten og mannen jeg aldri fikk.
Jeg har som de fleste kvinner fra barn av, blitt lært opp om kvinnens rolle i samfunnet. Mim mor Alette Thaulow, var en typisk ”kvinne”, hun var meget beskjeden og ydmyk, Og hun lærte sine barn at kvinnens mål i livet er å bli godt gift og forsørget.
Selv giftet jeg meg med forfatteren og juristen Peter Jonas Collett i 1841. Ekteskapet var ikke arrangert, så naturligvis var min far Nicolai Wergeland meget skeptisk. Noe som kanskje er forståelig siden Peter var medlem av Johan Sebastian Wellhavens intelligensparti.
Mitt forhold til min mann var meget åpent og ærlig, han ga meg mye tillit, og oppmuntret meg til å skrive. Selvfølgelig var sorgen stor da Peter etter 10års ekteskap plutselig døde. Jeg ble da sittende igjen med fire sønner og en økonomi det ikke var mye å skryte av. Det resulterte i at jeg med et tungt hjerte måtte sende mine sønner bort til familie. Selv reiser jeg nå rundt i Europa og prøver å livnære meg av skrivingen så best jeg kan.
TILBAKE