Demokrati er en styreform som går ut på at folket skal være med på å ta politiske avgjørelser. Begrepet stammer fra de greske ordene ”demos” og ”kratos”, som betyr henholdsvis ”folk” og ”makt”. Verdens første demokrati oppstod i Athen i Hellas rundt 500 f.kr. Før hadde polisen, som alle andre på den tid, blitt styrt av en tyrann, men han ble vraket i favør for demokratiet.
Systemet de bygde opp i Athen bestod av tre organer: Rådet, embetsmennene og folkeforsamlingen. Rådet kan vi sammenligne med regjeringen i Norge i den forstand at de begge legger frem politiske saker som skal behandles. Medlemmene i rådet ble valgt ut gjennom loddtrekning. Samme prosedyre fulgte man da embetsmennene skulle velges. Dette var de som satt med mest makt, siden de hadde kontroll over militæret samt polisens religioner. Det var derfor viktig å finne på noe slik at de ikke tok helt overhånd og vendte alt tilbake til et enevelde, slik det var under tyrannene. Derfor ble embetsmennene kun valgt for ett år av gangen, slik at man forhindret maktgalskap i å korruptere de heldige vinnere i tillegg til at nye kandidater slapp til fort nok til at man relativt raskt kunne plastre eventuelle skader forårsaket av deres forgjengere. Sist, men ikke minst har vi folkeforsamlingen. Det var her alle frie borgere kunne uttrykke sine tanker og meninger i debatter og gi sin stemme i diverse politiske saker man hadde folkevalg på. Møtene i folkeforsamlingen kunne vare i timevis.
Vi har to hovedformer for demokrati. Den de hadde i Hellas kalles direkte demokrati, og med denne varianten har folket selv direkte innflytelse på politiske avgjørelser, som det ligger i ordet. Ofte kommer denne makten til uttrykk gjennom folkevalg på hver eneste sak. Den andre formen for demokrati kalles indirekte demokrati, og det er denne formen som brukes av de fleste land i verden i dag. Her får folket innvirkning på de politiske avgjørelsene som tas gjennom representanter som man kan stemme på ved folkevalg. Dette er stort sett den eneste avgjørelsen hvermann tar; resten blir tatt hånd om av politikere på kontorer rundt omkring i landet. Det finnes likevel tilfeller hvor man kjører landsomfattende valg for en pekepinn på hva folket vil, siden partiene man stemmer på gjerne kommer som ”politiske pakketilbud”, og man må gjøre noen kompromisser og prioritere for deretter å finne ut hvilket parti man er mest enig med. Saker hvor dette kan skje er for eksempel avgjørelsen om et land skal bli med i EU eller ikke.
(av gresk, demo folk og kratein å styre)
Dette er en type styreform som er organisert slik at flertallet bestemmer i størst grad, men samtidig så får også mindretallet bestemme litt. De blir iallfall vist hensyn og omtanke. Alle som har stemmerett (altså over myndig alder), stemmer inn representanter i et lite styre man kaller en riksforsamling, som foretar lover og regler og andre viktige beslutninger. Et demokrati er generelt basert på at alle har stemmerett, rettsikkerhet (den offentlige makta blir utøvd gjennom lover, og statens makt har en grense), ytringsfrihet og politisk frihet.
I Hellas hadde de den formen man kaller for ”direkte demokrati”. Der kunne alle innbyggerne i bystaten delta i stemmingen om hver enkelt sak.
Systemet de bygde opp i Athen bestod av tre organer: Rådet, embetsmennene og folkeforsamlingen. Rådet kan vi sammenligne med regjeringen i Norge i den forstand at de begge legger frem politiske saker som skal behandles. Medlemmene i rådet ble valgt ut gjennom loddtrekning. Samme prosedyre fulgte man da embetsmennene skulle velges. Dette var de som satt med mest makt, siden de hadde kontroll over militæret samt polisens religioner. Det var derfor viktig å finne på noe slik at de ikke tok helt overhånd og vendte alt tilbake til et enevelde, slik det var under tyrannene. Derfor ble embetsmennene kun valgt for ett år av gangen, slik at man forhindret maktgalskap i å korruptere de heldige vinnere i tillegg til at nye kandidater slapp til fort nok til at man relativt raskt kunne plastre eventuelle skader forårsaket av deres forgjengere. Sist, men ikke minst har vi folkeforsamlingen. Det var her alle frie borgere kunne uttrykke sine tanker og meninger i debatter og gi sin stemme i diverse politiske saker man hadde folkevalg på. Møtene i folkeforsamlingen kunne vare i timevis.
Vi har to hovedformer for demokrati. Den de hadde i Hellas kalles direkte demokrati, og med denne varianten har folket selv direkte innflytelse på politiske avgjørelser, som det ligger i ordet. Ofte kommer denne makten til uttrykk gjennom folkevalg på hver eneste sak. Den andre formen for demokrati kalles indirekte demokrati, og det er denne formen som brukes av de fleste land i verden i dag. Her får folket innvirkning på de politiske avgjørelsene som tas gjennom representanter som man kan stemme på ved folkevalg. Dette er stort sett den eneste avgjørelsen hvermann tar; resten blir tatt hånd om av politikere på kontorer rundt omkring i landet. Det finnes likevel tilfeller hvor man kjører landsomfattende valg for en pekepinn på hva folket vil, siden partiene man stemmer på gjerne kommer som ”politiske pakketilbud”, og man må gjøre noen kompromisser og prioritere for deretter å finne ut hvilket parti man er mest enig med. Saker hvor dette kan skje er for eksempel avgjørelsen om et land skal bli med i EU eller ikke.
Dette er en type styreform som er organisert slik at flertallet bestemmer i størst grad, men samtidig så får også mindretallet bestemme litt. De blir iallfall vist hensyn og omtanke. Alle som har stemmerett (altså over myndig alder), stemmer inn representanter i et lite styre man kaller en riksforsamling, som foretar lover og regler og andre viktige beslutninger. Et demokrati er generelt basert på at alle har stemmerett, rettsikkerhet (den offentlige makta blir utøvd gjennom lover, og statens makt har en grense), ytringsfrihet og politisk frihet.
I Hellas hadde de den formen man kaller for ”direkte demokrati”. Der kunne alle innbyggerne i bystaten delta i stemmingen om hver enkelt sak.
TILBAKE
HJEM