Dorothe Engelbretsdotter (1634-1716)
Bergenseren Dorothe Engelbretsdotter med sin utpregede barokke stil i dikningen, ble en av de viktigste forfatterne i norsk litteratur på 1600-tallet. Et liv preget av motgang og sorg førte til emosjonelle og sterke dikt laget for å ”hedre Gud og omvende, trøste, glede og belære folket,”1 og hun ble veldig kjent for sine salmer og leilighetsdikt.
Som attenåring giftet Dorothe Engelbretsdotter seg med farens kappelan og etterfølger som sokneprest i Domkirken, Ambrosius Hardenbeck. Ekteskapet førte til ni barn, hvorav åtte av dem døde før Dorothe selv og den siste forsvant sporløst som voksen og gav ikke lyd fra seg de 26 siste årene hun levde. I 1684 fikk Dorothe Engelbretsdotter skattefritak på livstid av kong Christian V. Hun blir på grunn av dette regnet som en av de første i Norge som fikk diktergasje, og hun var også en av de første kvinnelige forfatterne i Norge som klarte å leve på sin diktning, og i det hele tatt en av de første kjente kvinnelige diktere i Norge.
Som var vanlig i barokken, lånte Dorothe ofte kjente melodier til salmene sine, men hun lagde også melodier til noen av dem selv. Diktene hennes hadde en fast form og ble dermed lette å huske og å bruke, og med sin sterke religiøse bakgrunn var det naturlig at hun som oftest flettet inn bibelske allusjoner i verkene sine. Alt dette, i tillegg til at Norge i Dorothes levetid fikk sitt første trykkeri, førte til at hennes litteratur rakk frem til mange. Faktisk var hennes debut fra 1678, Sjælens Sang-Offer, den første boka trykket i Norge av en norsk forfatter.
Da Dorothes ektemann døde i 1683 ble hennes andre store verk ”Taare-Offer” skrevet, men ikke utgitt før to år senere. I 1702 mistet Dorothe huset sitt i en storbrann, og det skulle gå ti år før hun fikk ordentlig bolig igjen etter flere klagebrev til både byens øvrighet og kongen. Det var altså ikke måte på hvilke lidelser hun måtte tåle i sin livstid. Etter hennes egen død i 1716 har det blitt reist en æresstøtte for Dorothe Engelbretsdotter, sammen med hennes medbarokkdikter Petter Dass, ved Domkirken i Bergen.
Kildeliste: http://digitalarkivet.no/brann1702/dorothe.htm http://no.wikipedia.org/wiki/Dorothe_Engelbretsdotter 1 http://www.ub.uib.no/avdeling/spes/godbit96/april.htm http://www.cappelensantikvariat.no/Auksjoner/auksjon45.html
Dorothe Engelbretsdotter ble født i 1634 i Bergen, og er Norges første kvinnelige poet. Av Ludvig Holberg ble hun kalt ” den største Poetinde, Som de Nordiske Riger have haft”. Dorothe vokste opp i et overklassemiljø, noe som gjorde at hun tok til seg kunnskaper og impulser på ulike områder selv om hun ikke fikk formell utdanning. I nesten 3 år var Dorothe bosatt i København hvor det da var et aktivt litterært miljø. I 1656 giftet hun seg med Ambrosius Hardenbeck som var kapellan i kirken. Dessverre døde han allerede i 1683.
Dorothe var en av de mest populære salmedikterene i Danmark-Norge på sin tid. Hovedverket hennes, Siælens Sang-Offer, kom ut i 1678 og var hennes første samling av salmer.
Salmene hennes er preget av den barokke stilen på den måte at versene hennes var veldig religiøse og hadde en sørgelig grunntone. Det at jorden var jammerdalen, et sted hvor alt var trist og ufullkomment, og det å overdrive og å hylle Gud er typiske trekk for barokken. Eksempler på dette kan vi se i utdraget fra salmen hennes ”Dagen viker og går bort”:
Slik er jordelivet fatt. Alt går mot den lange natt.
Jeg skal blant de dødes tall sove i den mørke dal.
Verden og dens ting forgår. Jeg til herlighet oppstår!
Gud skal ved basuners lyd kalle meg til evig fryd!
Dorothe var en av de første kvinnelige forfatterne som kunne tjene til livets opphold ved hjelp av skrivingen sin. Noen misunnelige menn i samtiden hevdet at hun ikke hadde skrevet bøkene sine selv. Til det skal hun ha svart at de burde ” settes i karantene på en øde øy eller kastreres”.
19. februar 1716 døde Dorothe i Bergen, hun var da 82 år gammel.
Bergenseren Dorothe Engelbretsdotter med sin utpregede barokke stil i dikningen, ble en av de viktigste forfatterne i norsk litteratur på 1600-tallet. Et liv preget av motgang og sorg førte til emosjonelle og sterke dikt laget for å ”hedre Gud og omvende, trøste, glede og belære folket,”1 og hun ble veldig kjent for sine salmer og leilighetsdikt.
Som attenåring giftet Dorothe Engelbretsdotter seg med farens kappelan og etterfølger som sokneprest i Domkirken, Ambrosius Hardenbeck. Ekteskapet førte til ni barn, hvorav åtte av dem døde før Dorothe selv og den siste forsvant sporløst som voksen og gav ikke lyd fra seg de 26 siste årene hun levde. I 1684 fikk Dorothe Engelbretsdotter skattefritak på livstid av kong Christian V. Hun blir på grunn av dette regnet som en av de første i Norge som fikk diktergasje, og hun var også en av de første kvinnelige forfatterne i Norge som klarte å leve på sin diktning, og i det hele tatt en av de første kjente kvinnelige diktere i Norge.
Som var vanlig i barokken, lånte Dorothe ofte kjente melodier til salmene sine, men hun lagde også melodier til noen av dem selv. Diktene hennes hadde en fast form og ble dermed lette å huske og å bruke, og med sin sterke religiøse bakgrunn var det naturlig at hun som oftest flettet inn bibelske allusjoner i verkene sine. Alt dette, i tillegg til at Norge i Dorothes levetid fikk sitt første trykkeri, førte til at hennes litteratur rakk frem til mange. Faktisk var hennes debut fra 1678, Sjælens Sang-Offer, den første boka trykket i Norge av en norsk forfatter.
Da Dorothes ektemann døde i 1683 ble hennes andre store verk ”Taare-Offer” skrevet, men ikke utgitt før to år senere. I 1702 mistet Dorothe huset sitt i en storbrann, og det skulle gå ti år før hun fikk ordentlig bolig igjen etter flere klagebrev til både byens øvrighet og kongen. Det var altså ikke måte på hvilke lidelser hun måtte tåle i sin livstid. Etter hennes egen død i 1716 har det blitt reist en æresstøtte for Dorothe Engelbretsdotter, sammen med hennes medbarokkdikter Petter Dass, ved Domkirken i Bergen.
Kildeliste:
http://digitalarkivet.no/brann1702/dorothe.htm
http://no.wikipedia.org/wiki/Dorothe_Engelbretsdotter 1
http://www.ub.uib.no/avdeling/spes/godbit96/april.htm
http://www.cappelensantikvariat.no/Auksjoner/auksjon45.html
Dorothe Engelbretsdotter ble født i 1634 i Bergen, og er Norges første kvinnelige poet. Av Ludvig Holberg ble hun kalt ” den største Poetinde, Som de Nordiske Riger have haft”. Dorothe vokste opp i et overklassemiljø, noe som gjorde at hun tok til seg kunnskaper og impulser på ulike områder selv om hun ikke fikk formell utdanning. I nesten 3 år var Dorothe bosatt i København hvor det da var et aktivt litterært miljø. I 1656 giftet hun seg med Ambrosius Hardenbeck som var kapellan i kirken. Dessverre døde han allerede i 1683.
Dorothe var en av de mest populære salmedikterene i Danmark-Norge på sin tid. Hovedverket hennes, Siælens Sang-Offer, kom ut i 1678 og var hennes første samling av salmer.
Salmene hennes er preget av den barokke stilen på den måte at versene hennes var veldig religiøse og hadde en sørgelig grunntone. Det at jorden var jammerdalen, et sted hvor alt var trist og ufullkomment, og det å overdrive og å hylle Gud er typiske trekk for barokken. Eksempler på dette kan vi se i utdraget fra salmen hennes ”Dagen viker og går bort”:
Slik er jordelivet fatt. Alt går mot den lange natt.
Jeg skal blant de dødes tall sove i den mørke dal.
Verden og dens ting forgår. Jeg til herlighet oppstår!
Gud skal ved basuners lyd kalle meg til evig fryd!
Dorothe var en av de første kvinnelige forfatterne som kunne tjene til livets opphold ved hjelp av skrivingen sin. Noen misunnelige menn i samtiden hevdet at hun ikke hadde skrevet bøkene sine selv. Til det skal hun ha svart at de burde ” settes i karantene på en øde øy eller kastreres”.
19. februar 1716 døde Dorothe i Bergen, hun var da 82 år gammel.
TILBAKE
HJEM