Et eventyr er ei fortelling med overnaturlig innhold som ikke gir seg ut for å være sant. Eventyr er av den eldste diktinga vi kjenner til, og de fleste eventyrene ble til lenge før bøkene sin tid. De handler ofte om overnaturlige, fantastiske og utrolige hendinger.
Eventyr er kjent over hele verder, og derfor har de både nasjonale og internasjonale trekk. Vi kan finne likheter og forskjeller mellom folkediktning i ulike land både når det gjelder innhold og form. Eventyrene kommer fra en muntlig tradisjon som har blitt fortalt fra generasjon til generasjon. Eventyrene blir brukt til underholdning, men har ofte en dypere mening og en moral.
Eventyrene kan deles inn i tre grupper: Egentlige eventyr, dyreeventyr og skjemteeventyr.
Et sagn er en kort - som oftest enepisodisk - muntlig tradert fortelling. Fortellingen er knyttet til navngitte personer og er gjerne stedfestet; det er knyttet til en lokalitet der hendelsen angivelig skal ha funnet sted. På denne måten underbygges fortellingens troverdighet. Sagngenren har blitt delt inn i undergenre etter innholdskriterier. Naturmytiske sagn omhandler overnaturlige (supranormale) hendelser og fenomener, mens historiske sagn forteller om historiske begivenheter og personer. Opphavssagn er fortellinger som forklarer opphavet til særegne og iøynefallende fenomener og formasjoner i naturen.
I motsetning til eventyrene og balladene har mange sagn levd som levende muntlig tradisjon helt fram til vår tid. Det har også kommet nye sagn til.Moderne vandresagn (urban legends) er en betegnelse som brukes på sagn der moderne hendelser og fenomener blir behandlet. Dette er sagn som, i tillegg til muntlig overlevering, vel så mye traderes gjennom moderne medier som aviser og Internett.
Mange sagn som har stor geografisk utbredelse har fått betegnelsen vandresagn.
I Norge har det vært en tendens til å interessere seg mest for de eldste episke folkevisene, mellomalderballadene. Dette henger sammen med den politiske og kulturelle utviklinga i landet på midten av 1800 tallet. Norske politikere kjempet mot de forsøka som svenskekongen gjorde for å skaffe seg full kontroll over Norge. Det ble altså viktig å bygge opp en norsk nasjonalfølelse. En viktig teori er at Norge hadde hatt ei storhetstid i mellomalderen, mens dansketida hadde vært ei politisk og kulturrell nedgangstid for landet. Ballade er ei episk-lyrisk dansevise, og kommer av latin ballare "å danse" . Visene ble trolig vanlige som danseviser på 1200 tallet ved hoffet, og ble importert fra andre land. Balladene hører inn i europeisk tradisjon, og vi kan finne varianter av visene i de andre nordiske land og i England, Skottland og Frankrike, det er vel ingen tilfeldighet at dette og var de land som Norge hadde bred kontakt med på 1200 tallet. Motivet i balladene finnes igjen i annen litteratur fra middelalderen f.eks riddersagaer og katolske legender. Karakteristisk for balladene er at de er episke, og forteller en sammenhengende historie, handlinga er dramatisk og spring fra høydepunkt til høydepunkt, slik at tilhøreren må bruke innlevningsevne og fantasi for å få fullt utbytte av sangen. Strofeforma i balladene er enten 2-linjers eller 4-linjers. Virkemidler er enderim, assonans (vokalsamklang), bokstavrim, parallellstrofer etc. Dialog er ofte svært vanlig i balladene, og det er og vanlig at visse formuleringer går igjen gjennom sangen. Vi har flere ulike balladetyper: Naturmytiske viser, Legendeviser, Historiske viser, Ridderviser, Kjempe og trollviser og Skjemteviser. I tillegg har vi undersjangre som for eksempel stev og skillingsviser.
Sammendrag
Et eventyr er ei fortelling med overnaturlig innhold som ikke gir seg ut for å være sant. Eventyr er av den eldste diktinga vi kjenner til, og de fleste eventyrene ble til lenge før bøkene sin tid. De handler ofte om overnaturlige, fantastiske og utrolige hendinger.
Eventyr er kjent over hele verder, og derfor har de både nasjonale og internasjonale trekk. Vi kan finne likheter og forskjeller mellom folkediktning i ulike
Eventyrene kan deles inn i tre grupper: Egentlige eventyr, dyreeventyr og skjemteeventyr.
Et sagn er en kort - som oftest enepisodisk - muntlig tradert fortelling. Fortellingen er knyttet til navngitte personer og er gjerne stedfestet; det er knyttet til en lokalitet der hendelsen angivelig skal ha funnet sted. På denne måten underbygges fortellingens troverdighet. Sagngenren har blitt delt inn i undergenre etter innholdskriterier. Naturmytiske sagn omhandler overnaturlige (supranormale) hendelser og fenomener, mens historiske sagn forteller om historiske begivenheter og personer. Opphavssagn er fortellinger som forklarer opphavet til særegne og iøynefallende fenomener og formasjoner i naturen.
I motsetning til eventyrene og balladene har mange sagn levd som levende muntlig tradisjon helt fram til vår tid. Det har også kommet nye sagn til.Moderne vandresagn (urban legends) er en betegnelse som brukes på sagn der moderne hendelser og fenomener blir behandlet. Dette er sagn som, i tillegg til muntlig overlevering, vel så mye traderes gjennom moderne medier som aviser og Internett.
Mange sagn som har stor geografisk utbredelse har fått betegnelsen vandresagn.
I Norge har det vært en tendens til å interessere seg mest for de eldste episke folkevisene, mellomalderballadene. Dette henger sammen med den politiske og kulturelle utviklinga i landet på midten av 1800 tallet. Norske politikere kjempet mot de forsøka som svenskekongen gjorde for å skaffe seg full kontroll over Norge. Det ble altså viktig å bygge opp en norsk nasjonalfølelse. En viktig teori er at Norge hadde hatt ei storhetstid i mellomalderen, mens dansketida hadde vært ei politisk og kulturrell nedgangstid for landet. Ballade er ei episk-lyrisk dansevise, og kommer av latin ballare "å danse" . Visene ble trolig vanlige som danseviser på 1200 tallet ved hoffet, og ble importert fra andre land. Balladene hører inn i europeisk tradisjon, og vi kan finne varianter av visene i de andre nordiske land og i England, Skottland og Frankrike, det er vel ingen tilfeldighet at dette og var de land som Norge hadde bred kontakt med på 1200 tallet. Motivet i balladene finnes igjen i annen litteratur fra middelalderen f.eks riddersagaer og katolske legender. Karakteristisk for balladene er at de er episke, og forteller en sammenhengende historie, handlinga er dramatisk og spring fra høydepunkt til høydepunkt, slik at tilhøreren må bruke innlevningsevne og fantasi for å få fullt utbytte av sangen. Strofeforma i balladene er enten 2-linjers eller 4-linjers. Virkemidler er enderim, assonans (vokalsamklang), bokstavrim, parallellstrofer etc. Dialog er ofte svært vanlig i balladene, og det er og vanlig at visse formuleringer går igjen gjennom sangen. Vi har flere ulike balladetyper: Naturmytiske viser, Legendeviser, Historiske viser, Ridderviser, Kjempe og trollviser og Skjemteviser. I tillegg har vi undersjangre som for eksempel stev og skillingsviser.
Analyse av: Kvitebjørn Kong Valemon og Prinsessa som ingen kunne målbinde
HJEM