I perioden 1800-1830 kan vi snakke om en litterær stillstand i Norge. Det skjer ikke mye spennende. Både forfattere og lesere var mest opptatt av politiske spørsmål – særlig de som gjaldt Norges framtid. Dikting ble av de fleste ikke sett på som en virksomhet som hadde nytte i seg selv.
Etter 1830 kan vi likevel snakke om et ”nasjonalt gjennombrudd” i norsk kulturliv, noe som fikk sitt uttrykk både i kunst, musikk og ikke minst litteratur. Først nå – femti år etter resten av Europa – ble romantikken som stilart innført i Norge.
I billedkunsten fikk vi nasjonalskatter fra Adolf Tidemand og Hans Gude. I musikken hadde vi komponistene Ole Bull, Kjerulf, Reissiger og Edvard Grieg, og i litteraturen fikk vi forfattere som til alle tider skulle komme til å prege den litterære utviklingen fram til våre dager. Ett av de første tilløp til en romantisk diktning finner vi for eksempel hos vår første store prosaforteller; Maurits Hansen. Henrik Wergeland oppførte seg som en romantiker, og han skrev som en romantiker. Han prøvde seg i de fleste litterære sjangrer, og selv om han døde bare 37 år gammel, rakk han å skrive mer enn 9000 sider. Johan Sebastian Welhaven var Wergelands største motstander. De to skrev bunkevis av hånende og harmdirrende innlegg mot hverandre. Begge hadde sine tilhengere blant kultureliten i samtida, kalt ”patriotene” og ”danomanene”.
To hovedpersoner i ”det nasjonale gjennombruddet” er Peter Christer Asbjørnsen og Jørgen Moe, som samla norske folkeeventyr og segner. Det at kunstskattene fra folkedypet ble oppdaga på nytt, kom til å sette spor etter seg i hele kulturlivet. Også Olea Crøger og Magnus Brostrup Landstad var viktige i dette arbeidet gjennom sin samling av norske folkeviser fra Telemark.
Før 1850 ble poesien regnet for den høyeste form for diktning. Fra 1850-60-årene av begynner det å skje en endring, både dramaet og prosaen rykker inn på den litterære scene. Her var det ikke minst kvinnene som gikk i spissen, hele 13 kvinnelige prosaforfattere debuterte i perioden 1850 til 1870. To av disse kvinnene skilte seg ut ved at innhold og tema pekte framover mot en ny retning i litterature; realismen; Magdalene Thoresen og Camilla Collett, og de la på mange måter grunnen for et nytt kvinnesyn. Ivar Aasen og Asmund Olavsson Vinje kom også til å prege norsk kultur og litteratur gjennom siste del av 1800-tallet, både gjennom litteraturen sin og den rollen de fikk i norsk språkutvikling.
To store dikterhøvdinger debuterte begge før 1870;Bjørnstjerne Bjørnsson og Henrik Ibsen. De viser sammen med Camilla Collett tendensene til den litterære ”storhetstid” Norge skal oppleve etter 1870.
Etter 1830 kan vi likevel snakke om et ”nasjonalt gjennombrudd” i norsk kulturliv, noe som fikk sitt uttrykk både i kunst, musikk og ikke minst litteratur. Først nå – femti år etter resten av Europa – ble romantikken som stilart innført i Norge.
I billedkunsten fikk vi nasjonalskatter fra Adolf Tidemand og Hans Gude.
Henrik Wergeland oppførte seg som en romantiker, og han skrev som en romantiker. Han prøvde seg i de fleste litterære sjangrer, og selv om han døde bare 37 år gammel, rakk han å skrive mer enn 9000 sider.
Johan Sebastian Welhaven var Wergelands største motstander. De to skrev bunkevis av hånende og harmdirrende innlegg mot hverandre. Begge hadde sine tilhengere blant kultureliten i samtida, kalt ”patriotene” og ”danomanene”.
To hovedpersoner i ”det nasjonale gjennombruddet” er Peter Christer Asbjørnsen og Jørgen Moe, som samla norske folkeeventyr og segner. Det at kunstskattene fra folkedypet ble oppdaga på nytt, kom til å sette spor etter seg i hele kulturlivet. Også Olea Crøger og Magnus Brostrup Landstad var viktige i dette arbeidet gjennom sin samling av norske folkeviser fra Telemark.
Før 1850 ble poesien regnet for den høyeste form for diktning. Fra 1850-60-årene av begynner det å skje en endring, både dramaet og prosaen rykker inn på den litterære scene. Her var det ikke minst kvinnene som gikk i spissen, hele 13 kvinnelige prosaforfattere debuterte i perioden 1850 til 1870. To av disse kvinnene skilte seg ut ved at innhold og tema pekte framover mot en ny retning i litterature; realismen; Magdalene Thoresen og Camilla Collett, og de la på mange måter grunnen for et nytt kvinnesyn.
Ivar Aasen og Asmund Olavsson Vinje kom også til å prege norsk kultur og litteratur gjennom siste del av 1800-tallet, både gjennom litteraturen sin og den rollen de fikk i norsk språkutvikling.
To store dikterhøvdinger debuterte begge før 1870;Bjørnstjerne Bjørnsson og Henrik Ibsen. De viser sammen med Camilla Collett tendensene til den litterære ”storhetstid” Norge skal oppleve etter 1870.
Se også portrettintervjuer av de store romantikerne
HJEM