I tusenårsperioden mellom ca. 500 e.Kr. og 1500 kalles middelalderen. Navnet ble skapt på 1400-tallet av mennesker i Italia som syntes at deres egen tid var den beste etter antikken.
Da Romerriket gikk i oppløsning i vest, overtok kirken mange oppgaver som keiserens tjenestemenn hadde utført tidligere. I tillegg fikk biskopen av Roma, som kalte seg pave, en lederstilling blant annet fordi ingen byer i vest kunne måle seg med den byen der Peter hadde lidd martyrdøden. Det var Pave Gregor 1. som for alvor bygde ut pavens makt på slutten av 500-tallet. Han sørget for at kirkens inntekter fra de store landeiendommene ble sendt til Roma, han styrket klostervesenet og sendte misjonærer til England. På 800-tallet begynte kirkestriden mellom øst og vest som endte med den endelige splittelsen mellom vestkirken (den romersk-katolske kirken) og østkirken (den gresk-ortodokse kirken).
Det germanske Frankerriket som vokste fram i den romerske provinsen Gallia hadde sin storhetstid under kong Karl den store (768-814). Av religiøse og maktpolitiske årsaker allierte han seg med paven og ble kronet til keiser i Roma i år 800. Nå var keiserriket i vest gjenopprettet, og bare keiseren i Konstantinopel kunne måle seg med Karl.
I tidlig middelalder overlot bøndene mye jord til stormenn som lovet å beskytte dem. De måtte utføre pliktarbeid for godsherren og betale leie for jorda de dyrket. Slike livegne bønder bodde som regel i landsbyer, og de mistet etter hvert sin personlige frihet. Ved hjelp av inntektene fra godsene utrustet godsherrene krigere til hest som ble stilt til rådighet for kongen. Stormenn som avgav slike riddere til kongstjeneste, ble kalt vasaller, og de fikk inntekter fra kongelig jordegods (len). Denne ordningen kalles føydalsystemet.
Kirken var en del av føydalsystemet, noe som ble tydelig demonstrert under korstogene, da kristne ridderhærer kjempet mot muslimene om herredømmet i Palestina. Flere paver og fyrster lå stadig i konflikt om styringen av kirken. Konflikten nådde sitt høydepunkt på 1000- og 1100-tallet under investiturstriden, som dreide seg om retten til å velge biskoper.
I høymiddelalderen ble store områder lagt under plogen, jordbruksproduksjonen økte og folketallet steg. Det ble også grunnlagt tusenvis av byer, og en ny samfunnsklasse,borgerskapet, vokste fram. I samme tidsrom ble det kongelige styringssystemet styrket, og geistlighet, adel og borgerskap ble trukket inn i statsstyret gjennom stenderforsamlinger.
På 1300-tallet oppstod det en ubalanse mellom folketallet og tilgangen på mat. Da flere pestepidemier rammet Europa, var derfor folk flest lite motstandsdyktige, og fram til 1450 ble folketallet sterkt redusert. Det store folketapet skapte et overskudd på jord og mangel på arbeidskraft. Denne utviklingen kom bøndene i Vest-Europa til gode fordi leieavgiftene sank og lønningene økte, og mange slapp unna pliktarbeid på godsherrens jord. I Øst-Europa derimot klarte adelen å styrke herredømmet over bøndene, slik at mange ble ufrie leilendinger.
Sammendrag
I tusenårsperioden mellom ca. 500 e.Kr. og 1500 kalles middelalderen. Navnet ble skapt på 1400-tallet av mennesker i Italia som syntes at deres egen tid var den beste etter antikken.
Da Romerriket gikk i oppløsning i vest, overtok kirken mange oppgaver som keiserens tjenestemenn hadde utført tidligere. I tillegg fikk biskopen av Roma, som kalte seg pave, en lederstilling blant annet fordi ingen byer i vest kunne måle seg med den byen der Peter hadde lidd martyrdøden. Det var Pave Gregor 1. som for alvor bygde ut pavens makt på slutten av 500-tallet. Han sørget for at kirkens inntekter fra de store landeiendommene ble sendt til Roma, han styrket klostervesenet og sendte misjonærer til England. På 800-tallet begynte kirkestriden mellom øst og vest som endte med den endelige splittelsen mellom vestkirken (den romersk-katolske kirken) og østkirken (den gresk-ortodokse kirken).
Det germanske Frankerriket som vokste fram i den romerske provinsen Gallia hadde sin storhetstid under kong Karl den store (768-814). Av religiøse og maktpolitiske årsaker allierte han seg med paven og ble kronet til keiser i Roma i år 800. Nå var keiserriket i vest gjenopprettet, og bare keiseren i Konstantinopel kunne måle seg med Karl.
I tidlig middelalder overlot bøndene mye jord til stormenn som lovet å beskytte dem. De måtte utføre pliktarbeid for godsherren og betale leie for jorda de dyrket. Slike livegne bønder bodde som regel i landsbyer, og de mistet etter hvert sin personlige frihet. Ved hjelp av inntektene fra godsene utrustet godsherrene krigere til hest som ble stilt til rådighet for kongen. Stormenn som avgav slike riddere til kongstjeneste, ble kalt vasaller, og de fikk inntekter fra kongelig jordegods (len). Denne ordningen kalles føydalsystemet.
Kirken var en del av føydalsystemet, noe som ble tydelig demonstrert under korstogene, da kristne ridderhærer kjempet mot muslimene om herredømmet i Palestina. Flere paver og fyrster lå stadig i konflikt om styringen av kirken. Konflikten nådde sitt høydepunkt på 1000- og 1100-tallet under investiturstriden, som dreide seg om retten til å velge biskoper.
I høymiddelalderen ble store områder lagt under plogen, jordbruksproduksjonen økte og folketallet steg. Det ble også grunnlagt tusenvis av byer, og en ny samfunnsklasse,borgerskapet, vokste fram. I samme tidsrom ble det kongelige styringssystemet styrket, og geistlighet, adel og borgerskap ble trukket inn i statsstyret gjennom stenderforsamlinger.
På 1300-tallet oppstod det en ubalanse mellom folketallet og tilgangen på mat. Da flere pestepidemier rammet Europa, var derfor folk flest lite motstandsdyktige, og fram til 1450 ble folketallet sterkt redusert. Det store folketapet skapte et overskudd på jord og mangel på arbeidskraft. Denne utviklingen kom bøndene i Vest-Europa til gode fordi leieavgiftene sank og lønningene økte, og mange slapp unna pliktarbeid på godsherrens jord. I Øst-Europa derimot klarte adelen å styrke herredømmet over bøndene, slik at mange ble ufrie leilendinger.
HJEM