Folketallet i Norge steg fra om lag 150 000 i år 1500 til 883 000 i 1801. Til sammenlikning hadde Danmark 930 000 innbyggere i 1801. Hovedårsaken til veksten var at pestene gradvis ble borte. Likevel var dødeligheten høy, særlig blant barna. Ni av ti mennesker bodde på bygdene.
Etter 1660 fikk norske bønder gradvis eiendomsretten til den jorda de drev. Kongen betalte borgere han hadde lånt penger av, med norsk jordegods. Seinere solgte borgerne til bøndene. Slik fikk de frigjort kapital samtidig som bøndene sikret seg at jord gikk i arv, og at de fikk råderett over skogen. Folkeøkningen førte til at ødegårdene fra seinmiddelalderen ble ryddet på nytt, og over hele landet ble gårder delt for å gi levebrød til flere. Det var likevel husmannsvesenet som gav arbeid til flest.
Fra begynnelsen av 1600-tallet økte skattetrykket på bondebefolkningen, og det var på sitt høyeste under den store nordiske krigen 1700-1720. Etter freden mislyktes kongen i å innføre et nytt skattesystem, og skattetrykket avtok resten av hundreåret. De fleste bønder var langt fra velstående, noe som gikk ut over fattigforsorg og skolevesen. Men de hadde det friere enn bønder på danske adelsgods.
Næringslivet i Danmark-Norge ble preget av den merkantilistiske helstatspolitikken kong Kristian 4. innførte. Staten støttet de delene av næringslivet som den hadde nytte av, ved å gi privilegier, og rikene skulle smeltes sammen til en økonomisk, politisk og kulturell enhet med København som sentrum.
I andre halvdel av 1500-tallet ble trelasthandelen en hovednæring. Europa trengte materialer til hus og skip, og oppgangssagene gjorde det mulig å produsere billig og effektivt. Bønder og husmenn tjente på hogst og kjøring, men det var noen få borgerfamilier som satt igjen med den største fortjenesten.
For bergverksnæringen ble 1600-tallet den store ekspansjonsperioden. Sølvverket på Kongsberg ble grunnlagt i 1623, men det var kobber- og jernverkene som var de mest stabile bedriftene.
I hele perioden var fisket en viktig næringsvei. De fleste fiskere drev gård ved siden av; derfor kalles de fiskerbønder. Fiskerbøndene i Nordlandene kom i stor gjeld til bryggekjøpmennene i Bergen og Trondheim.
Den engelske navigasjonsakten av 1651 gav nordmennene sjansen til å bli skipsfartsnasjon, men det var først mot slutten av hundreåret at norsk skipsfart fikk sin første gullalder. Det kom av at rikene holdt seg nøytrale under stormaktskrigene. Etter den store nordiske krig gikk skipsfarten inn i en lavkonjunktur, og først under revolusjons- og Napoleonskrigene fikk skipsfarten sin andre gullalder.
Nye byer vokste fram i tillegg til middelalderbyene. De ble kalt kjøpsteder. Halvparten av innbyggerne var embetsmenn og borgere. Resten var tjenestefolk, dagarbeidere, soldater og fattigunderstøttede.
Sammendrag
Folketallet i Norge steg fra om lag 150 000 i år 1500 til 883 000 i 1801. Til sammenlikning hadde Danmark 930 000 innbyggere i 1801. Hovedårsaken til veksten var at pestene gradvis ble borte. Likevel var dødeligheten høy, særlig blant barna. Ni av ti mennesker bodde på bygdene.
Etter 1660 fikk norske bønder gradvis eiendomsretten til den jorda de drev. Kongen betalte borgere han hadde lånt penger av, med norsk jordegods. Seinere solgte borgerne til bøndene. Slik fikk de frigjort kapital samtidig som bøndene sikret seg at jord gikk i arv, og at de fikk råderett over skogen. Folkeøkningen førte til at ødegårdene fra seinmiddelalderen ble ryddet på nytt, og over hele landet ble gårder delt for å gi levebrød til flere. Det var likevel husmannsvesenet som gav arbeid til flest.
Fra begynnelsen av 1600-tallet økte skattetrykket på bondebefolkningen, og det var på sitt høyeste under den store nordiske krigen 1700-1720. Etter freden mislyktes kongen i å innføre et nytt skattesystem, og skattetrykket avtok resten av hundreåret. De fleste bønder var langt fra velstående, noe som gikk ut over fattigforsorg og skolevesen. Men de hadde det friere enn bønder på danske adelsgods.
Næringslivet i Danmark-Norge ble preget av den merkantilistiske helstatspolitikken kong Kristian 4. innførte. Staten støttet de delene av næringslivet som den hadde nytte av, ved å gi privilegier, og rikene skulle smeltes sammen til en økonomisk, politisk og kulturell enhet med København som sentrum.
I andre halvdel av 1500-tallet ble trelasthandelen en hovednæring. Europa trengte materialer til hus og skip, og oppgangssagene gjorde det mulig å produsere billig og effektivt. Bønder og husmenn tjente på hogst og kjøring, men det var noen få borgerfamilier som satt igjen med den største fortjenesten.
For bergverksnæringen ble 1600-tallet den store ekspansjonsperioden. Sølvverket på Kongsberg ble grunnlagt i 1623, men det var kobber- og jernverkene som var de mest stabile bedriftene.
I hele perioden var fisket en viktig næringsvei. De fleste fiskere drev gård ved siden av; derfor kalles de fiskerbønder. Fiskerbøndene i Nordlandene kom i stor gjeld til bryggekjøpmennene i Bergen og Trondheim.
Den engelske navigasjonsakten av 1651 gav nordmennene sjansen til å bli skipsfartsnasjon, men det var først mot slutten av hundreåret at norsk skipsfart fikk sin første gullalder. Det kom av at rikene holdt seg nøytrale under stormaktskrigene. Etter den store nordiske krig gikk skipsfarten inn i en lavkonjunktur, og først under revolusjons- og Napoleonskrigene fikk skipsfarten sin andre gullalder.
Nye byer vokste fram i tillegg til middelalderbyene. De ble kalt kjøpsteder. Halvparten av innbyggerne var embetsmenn og borgere. Resten var tjenestefolk, dagarbeidere, soldater og fattigunderstøttede.
HJEM