Opplysningstida er en periode i historien som fant sted på siste halvdelen av 1700-tallet. Den fant i hovedsak sted i Frankrike, Storbritannia og Tyskland, men satte òg spor etter seg i Skandinavia. Noe av det som var viktig, var at borgerskapet skulle frem. Når vi snakker om perioder i historien, som barokken, renessansen og lignende, har vi kanskje en eller flere ord som kan beskrive dem. Et ord som kan knyttes til Barokken som kunstepoke er for eksempel ”følelser”, mens det sikkert er noen som forbinder Renessansen til ordet ”gjenfødelse”. For å ha et visst system over de klare skillene mellom epoker i historien, kan det være lurt å vite om det viktigste og de klareste kjennetegnene. I denne teksten vil jeg dermed gjøre greie for hva som jeg mener er viktig å huske om opplysningstida. Jeg vil trekke inn informasjon fra ulike sider i samfunnet, som litteratur, musikk, filosofi og fortelle kort om hvilke personer man bør ha en viss kjennskap til.

I opplysningstida var det mye som forandret seg, nye tanker kom til, samfunnet endret seg og litteratur og musikk bar preg av at en ny tidsepoke var kommet.
Først og fremst gjorde folk nå opprør mot gamle autoriteter i samfunnet, som kirka og staten. Seksualisering ble et faktum. Religion var altså ikke lenger sentrum i virkelighetsorienteringen. Et mål i denne epoken var å opplyse, som videre innebærer å informere og spre kunnskap. Folk på den tiden mente at å opplyse folket ville føre til et bedre samfunn. Typisk for perioden var òg troen på menneskelig fornuft – altså at mennesket er født med en fornuftig tankegang, og har evnen til å velge det som er rett. Det var også fokus på, som det også er i dag, at mennesket har grunnleggende retter, som trykkingsfrihet og ytringsfrihet. Tanken bak det er altså at mennesket kan si og skrive hva det mener uten at det skal føre til uhyggelige konsekvenser for vedkommende. Alle har dermed retten til å ha sine egne meninger. Opplysningsfilosofene var utviklingsoptimister, og målene deres var: framskritt, harmoni, fred, toleranse og frihet.

De som først fikk styreform basert på opplysningsteoriens ideer var England. I England var det nemlig en kamp om å innføre eneveldet. Det var mellom parlamentet og kongen kampen var, og den som gikk seirende ut av kampen var parlamentet. Dermed fikk kongen mindre myndighet, og medlemmene av parlamentet fikk muligheten til å kritisere de valgene kongen måtte ta.

Voltaire er et viktig navn når man nevner opplysningstida. Denne mannen var en tilhenger av fornuft og opplysning og kritiserte på samme tid kirken. Bak kritikken sto en tanke om at kirken umyndiggjorde folk og at dette da bidro til intoleranse. Grunnet reaksjonen på dette, kjempet Voltaire mot kirkens makt. En annen mann som har gitt spor etter seg, er Immanuel Kant, med sitatet: ”Du skal bare handle etter den maksimen som du også kan ønske blir en allmenn lov”. Videre mente han at vi ikke skulle gjøre gode gjerninger kun for å tjene oss selv, men òg som en plikt. Tanken om at mennesket skulle behandles med respekt, var altså et viktig tema. Har disse tankene og meningene gitt noen konkrete utslag? Det har blitt sagt at synet på mennesket som oppsto i opplysningstida bidro til menneskerettserklæringen av den franske nasjonalforsamlingen i 1789. I tillegg menes det at Norges Grunnlov, som kom i 1814, òg kan ha en sammenheng med dette. Med tanke på styresettet, hevdes det at det moderne demokratiet har sin rot i denne tidsepoken. Opplysningstida skal visst nok ha åpnet for fornuft, rasjonalisme og refleksjon.

Som nevnt tidligere, var et av målene at borgerskapet skulle frem, altså den ”vanlige” delen av befolkningen. Denne delen av innbyggerne drev med handel og industri. Resultatet var at det oppsto en industriell revolusjon og et moderne kapitalistisk samfunn. Både samtale og diskusjon ble viktig, og aviser og andre tidsskrifter ble et faktum. Og som jeg nevnte, er ”fornuft” et ord man knytte til Opplysningstida og ”følelser” et ord som hører til Barokken. Etter Barokken oppsto det nemlig en enklere stil, med klarere skiller mellom ulike sjangrer. Dramasjangeren ble blant annet en viktig faktor. Samtidig ble tragedien sett på som pompøs, og ble parodiert. Fire prosasjangrer oppsto: epigram, epistel, essay og roman, særlig den sistnevnte. Romanen kom ikke til Norge før på 1880-tallet. I perioden ble det økte leseferdigheter. Adelen og kirken fikk en svakere stilling, som førte til at dikterne kunne skrive for et større publikum, og ikke bare for de med makt.

Musikken ble mer avbalansert, med et mer dempet uttrykk. Det oppsto en ny musikkform – sonatesats – som inneholdt tre deler: eksposisjon, gjennomføring og reprise. På slutten av 1700-tallet kom også wienerklassisismen, som er symfonisk musikk, i hovedsak laget av komponister fra Wien i Østerrike. Kjente komponister fra perioden, er Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart. Klassisisme er et begrep som hører

til denne perioden. Den klassiske musikken var sterkt preget av antikken, og var en reaksjon mot barokken. Det ble altså, som skrevet, en enklere stil da opplysningstida kom. Klassisismen inneholdt estetiske ideal fra renessansen, og kjennetegn er: klarhet, balanse, proporsjoner, harmoni, presisjon og eleganse.