I vikingtiden (ca. 800-1066) blir tilfanget av skriftlige kilder såpass stort at perioden innleder historisk tid i Norden. Nå ble Norden et ekspansivt område som ble preget av at mange drog ut på tokter til fjerne strøk. Disse menneskene ble kalt vikinger. De både røvet og plyndret, men de drev også fredelig handel, bygde byer, koloniserte store områder og grunnla nye riker.
Vikingferdene ble ledet av høvdinger som rådde over profesjonelle krigerfølger med effektive våpen og en krigersk tro. Ute i Europa var det stor etterspørsel etter nordiske varer som pelsverk, hvalrosstenner, jern og kleberstein. Varebyttet ble også stimulert av at viktige handelsruter mellom Vest-Europa og Midtøsten gikk gjennom Norden, hvor Hedeby, Birka og Skiringssal ble knutepunkter.
Vikingene var dyktige sjøfolk med gode skip for havseilas og elvetransport. Det var lett å skaffe mannskap, for sterk befolkningsvekst hadde ført til at mange var villige til å reise ut for å finne nytt jordbruksland. Lensoppløsning og indre stridigheter ute i Europa gjorde ekspansjonen lettere. Svenskene drog gjerne østover langs de russiske elvene, mens danskene var i flertall på toktene til Frankerriket og England. Nordmennene seilte helst til øyene i Atlanterhavet.
I siste halvdel av vikingtiden oppstod det tre nye riker i Norden: Danmark, Norge og Sverige. Harald Hårfagre var Norges første rikskonge. Han vant en avgjørende seier i Hafrsfjord omkring år 870. Haralds etterfølgere bygde ut kongemakten i stadig strid med danske konger og ambisjonsrike norske høvdinger med de mektige ladejarlene i Trøndelag i spissen. Det ble opprettet regionale lagting og en ny sjøforsvarsordning, leidangen, og kongene utnevnte egne lokale styringsmenn.
Etter mønster av europeiske kongedømmer prøvde både Håkon den gode, Olav Tryggvason og Olav Haraldsson å innføre kristendommen. Alle møtte hard motstand, og det var først etter at Olav Haraldsson ble drept i slaget på Stiklestad og opphøyd til helgen at hårfagreættens kongedømme ble rotfestet. Kirken ble ledet av kongen, og gradvis vant den nye troen fram.
Vi regner vikingtiden som avsluttet med Harald Hardrådes fall ved Stamford Bridge i 1066, da han forsøkte å erobre England.
Sammendrag
I vikingtiden (ca. 800-1066) blir tilfanget av skriftlige kilder såpass stort at perioden innleder historisk tid i Norden. Nå ble Norden et ekspansivt område som ble preget av at mange drog ut på tokter til fjerne strøk. Disse menneskene ble kalt vikinger. De både røvet og plyndret, men de drev også fredelig handel, bygde byer, koloniserte store områder og grunnla nye riker.
Vikingferdene ble ledet av høvdinger som rådde over profesjonelle krigerfølger med effektive våpen og en krigersk tro. Ute i Europa var det stor etterspørsel etter nordiske varer som pelsverk, hvalrosstenner, jern og kleberstein. Varebyttet ble også stimulert av at viktige handelsruter mellom Vest-Europa og Midtøsten gikk gjennom Norden, hvor Hedeby, Birka og Skiringssal ble knutepunkter.
Vikingene var dyktige sjøfolk med gode skip for havseilas og elvetransport. Det var lett å skaffe mannskap, for sterk befolkningsvekst hadde ført til at mange var villige til å reise ut for å finne nytt jordbruksland.
Lensoppløsning og indre stridigheter ute i Europa gjorde ekspansjonen lettere. Svenskene drog gjerne østover langs de russiske elvene, mens danskene var i flertall på toktene til Frankerriket og England. Nordmennene seilte helst til øyene i Atlanterhavet.
I siste halvdel av vikingtiden oppstod det tre nye riker i Norden: Danmark, Norge og Sverige. Harald Hårfagre var Norges første rikskonge. Han vant en avgjørende seier i Hafrsfjord omkring år 870. Haralds etterfølgere bygde ut kongemakten i stadig strid med danske konger og ambisjonsrike norske høvdinger med de mektige ladejarlene i Trøndelag i spissen. Det ble opprettet regionale lagting og en ny sjøforsvarsordning, leidangen, og kongene utnevnte egne lokale styringsmenn.
Etter mønster av europeiske kongedømmer prøvde både Håkon den gode, Olav Tryggvason og Olav Haraldsson å innføre kristendommen. Alle møtte hard motstand, og det var først etter at Olav Haraldsson ble drept i slaget på Stiklestad og opphøyd til helgen at hårfagreættens kongedømme ble rotfestet. Kirken ble ledet av kongen, og gradvis vant den nye troen fram.
Vi regner vikingtiden som avsluttet med Harald Hardrådes fall ved Stamford Bridge i 1066, da han forsøkte å erobre England.
Se også norske konger.
HJEM