Kanskje den meste kjent form for norrøn litteratur, en kongesaga er en prosaverk som handler om en eller flere av de gamle norske kongene.Det er en historisk og kronologisk fortelling om kongens liv, konflikter, og styresett; kort sagt, ”det som er verdt å nevne om en konge” (Jansen, Kristoffersen, Krogh, Michelsen, 2003: 76).
De fleste kongesagaene ble skrevet på Island mellom 1120 og 1400 e. kr, men handlet likevel om de norske konger, siden innbyggerne i Island var faktisk nordmenn som hadde flyttet ditt. Selv om nesten alle ble skrevet på det norrøne språket, var det også noen som var på latin. Disse er ikke så populær eller kjent i dag, men på tiden var de ganske nyttig, fordi de gjorde det mulig for de norrøne fortellinger å spre seg rundt hele Europa.
I ca.1230 skrev islendingen Snorre Sturluson, sannsynligvis den gamle Nordens største forfatter, det som helt sikkert er den meste kjent kongesaga, som egentlig er en samling av flere sagaer som handler om de norske kongene fra Halvdan Svarte og Harald Hårfagre (tidlig 900 tallet) helt til kong Sverre (som ble konge i 1177).
Skrivestilen for en kongesaga er alltid ”objektiv”, det vil si at det ikke er mye skrevet om for eksempel følelser, men det fins veldig nøye og presise beskrivelser av mennesker, steder og hendelser, så folk får vite akkurat hva det var som skjedde. Meningen var at en kongesaga skulle informere i tillegg til å underholde. Mange kilder, både skriftlig og muntlig, var brukte av forfatteren, og målet var at sagaen skulle bli pålitelig. Det var også ofte inkludert skaldekvader, å skape litt variasjon.
Når det gjelder oppbygningen av en kongesaga, det første punktet var å presentere hovedpersonen. Familie, i tillegg til indre og ytre egenskaper, ble diskutert. Neste kom episoder fra kongens liv. Som regel, var bare de viktigste valgt, og disse kunne omfatte kamper og kriger (særlig seier), trusler til makten, reiser, og eventuell død. Den siste del av sagaen var et slags vurdering av kongen, basert på episodene som var beskrevet.
Naturligvis har mange kongesagaer vært tapt gjennom årene, men de som er igjen gir et verdifull innsikt til makt og styresett i middelalderens Norge.
Kanskje den meste kjent form for norrøn litteratur, en kongesaga er en prosaverk som handler om en eller flere av de gamle norske kongene.Det er en historisk og kronologisk fortelling om kongens liv, konflikter, og styresett; kort sagt, ”det som er verdt å nevne om en konge” (Jansen, Kristoffersen, Krogh, Michelsen, 2003: 76).
De fleste kongesagaene ble skrevet på Island mellom 1120 og 1400 e. kr, men handlet likevel om de norske konger, siden innbyggerne i Island var faktisk nordmenn som hadde flyttet ditt. Selv om nesten alle ble skrevet på det norrøne språket, var det også noen som var på latin. Disse er ikke så populær eller kjent i dag, men på tiden var de ganske nyttig, fordi de gjorde det mulig for de norrøne fortellinger å spre seg rundt hele Europa.
I ca.1230 skrev islendingen Snorre Sturluson, sannsynligvis den gamle Nordens største forfatter, det som helt sikkert er den meste kjent kongesaga, som egentlig er en samling av flere sagaer som handler om de norske kongene fra Halvdan Svarte og Harald Hårfagre (tidlig 900 tallet) helt til kong Sverre (som ble konge i 1177).
Skrivestilen for en kongesaga er alltid ”objektiv”, det vil si at det ikke er mye skrevet om for eksempel følelser, men det fins veldig nøye og presise beskrivelser av mennesker, steder og hendelser, så folk får vite akkurat hva det var som skjedde. Meningen var at en kongesaga skulle informere i tillegg til å underholde. Mange kilder, både skriftlig og muntlig, var brukte av forfatteren, og målet var at sagaen skulle bli pålitelig. Det var også ofte inkludert skaldekvader, å skape litt variasjon.
Når det gjelder oppbygningen av en kongesaga, det første punktet var å presentere hovedpersonen. Familie, i tillegg til indre og ytre egenskaper, ble diskutert. Neste kom episoder fra kongens liv. Som regel, var bare de viktigste valgt, og disse kunne omfatte kamper og kriger (særlig seier), trusler til makten, reiser, og eventuell død. Den siste del av sagaen var et slags vurdering av kongen, basert på episodene som var beskrevet.
Naturligvis har mange kongesagaer vært tapt gjennom årene, men de som er igjen gir et verdifull innsikt til makt og styresett i middelalderens Norge.
Litteraturliste:
- http://no.wikipedia.org
- Jansen, Kristoffersen, Krogh, Michelsen, 2003: Tema VG2